Kreftsykdommer
Velkommen til vår informasjonsside om kreftsykdommer, her kan du lære mer om sykepleie for brukere og pasienter med kreft. Dette er en sykdom som rammer mennesker i alle aldre, men øker raskt med alderen og 3 av 4 tilfeller er over 55 år (Lorentsen og Grov,2013). Det brukes mye resurser på å finne behandling for kreft, og det har resultert i at nå så overlever veldig mange kreftsykdommen.
Det er jo bra at vi gjør stadig nye fremskritt i medisinens utvikling og de som blir rammet av sykdommen har bedre livskvalitet enn mange hadde før. Det er likevel regnet som en alvorlig diagnose og har et stort ingripende på livet til pasienten og deres familie
Leve med kreft
Hvorfor får noen kreft?
Kroppen vår består av milliarder av celler som sitter sammen i grupper som utgjør organene våre. Når cellene blir gamle og utslitte så erstattes de av nye celler, ved at de gamle deler seg i to kopier og sånn fortsetter de å formerer seg. Denne prosessen går som oftes helt problemfritt for seg, men i noen tilfeller oppstår det en feil i koding av arvestoffet til de nye cellene. Det blir feil i oppskriften, dermed så begynner de nye cellene å oppføre seg annerledes og vokse ukontrollert.
Det tar lang tid fra den første mutasjonen i celledelingen til man begynner å se symptomer på kreften. Man oppdager det først ved sykdomstegn fra organet der svulsten har oppstått. Eller ved at kreften har spredt seg til andre steder i kroppen og det oppstår symptomer derfra. I noen tilfeller oppdager man tilfeldigvis en kul i brystet, eller man begynner å plages med vannlatningen eller synlig blod i avføringen når man har vært på toalettet.
Spredning av kreften
Når en svulst har vokst en stund kan deler av de muterte cellene løsne fra hovedsvulsten og bli med blodet eller lymfevæske rundt i kroppen og sette seg fast andre steder og vokse videre i nye organer. Det er vanlig å finne spredning til hjerne, lunge, lever, skjelett og lymfesystemet. Ifølge kreftforeningen så er det viktig å undersøke hvor kreften har oppstått, det er for å rette behandlingen direkte til hovedkilden (Kreftforeningen).
Medisinsk behandling
Medisinsk behandling
Når man får konstatert kreft er det først og fremst type kreft og hvor svulsten er lokalisert som avgjør hvilken behandling man skal bli tilbudt. Det vil være en ventetid på behandling som svarer til alvorlighetsgrad og hvilken celler kreften består av. Legen som stiller diagnose informerer om rettigheter og behandlingstilbud, det kan dreie seg om cellegift, stråling eller kirurgi. Noen ganger kombineres de ulike terapiene til man får den beste effekten av behandlingen.
Mange kreftformer kan ha ulike biologiske markører som gjør at de reagerer på spesifike legemidler, og kunnskap om dette har bidratt til nye behandlingsformer. Kreftbehandling har blitt mer og mer individrettet, og tilspisset for å ta mest mulig knekken på kreft med minst mulig inngripende behandling (Lorentsen og Grov, 2013).
Mange aspekter ved kreftbehandlingen kan bli aktuelt å se nærmere på i forsøket på å tilpasse mest mulig individuelt. Eksempel på dette er smertebehandling og kvalmebehandling, omlegging av kostholdet eller fysisk aktivitet. Dette blir håndtert i tett samarbeid med lege, sykepleier, koordinator i kommunen og pårørende.
Psykososiale behov
Dine psykososiale behov
Det er et stort sjokk å få konstatert at man har fått kreft, og den informasjonen du som pasient har fått fra lege eller kreftsykepleier kan være vanskelig å ta inn over seg eller forstå noen ganger. Det oppfattes som viktig at pårørende også få ta del i informasjonen dersom du tillater dette. Uansett så kan det ta litt tid før alle de involverte blir klar over hva en diagnose betyr, og reaksjonene kan være forskjellig. Man vil trenge sosial støtte i en eller annen form, noen som bare er til stedet og kan gi trøst og formidle håp eller trygghet.
Enkelte mennesker havner i et tankevakum og klarer ikke å sette ord på egene behov eller ønsker. Sykepleiere opplever ofte at praten går litt trått, og da pleier det å være nok å bare sette seg sammen og prate litt om smått og stort.
Det kan i mange tilfeller være lettere for deg som er syk å prate om hverdagslige ting og ikke la sykdommen overskygge alt hele tiden. Du skal kanskje leve med sykdom en stund, men veldig mange blir frisk eller kan leve lenge og godt med kreftsykdommen. Det som er viktig for deg her og nå, din pågående livskvalitet og minimering av bekymringer og symptomer på sykdom og behandling kan få lov til å være hovedfokuset fremover.
Stress og belastning
Læren om Salutogenese kommer av ordet Saluto som betyr helse og genese som betyr opprinnelse. Dette er per definisjon det motsatte av Patologi som betyr læren om lidelse. Denne alternative tilnærmingen fokuserer på helse istedet for sykdom og teorien har vi hentet fra sosiolog Aron Antonovsky som fremsatte teorien om Salutogenese i 1987 som en motreaksjon på sykdomsfokuset man så overalt i samfunnet.
Teorien om salutogenese er mest kjent for sitt sentrale begrep ”Sense of Coherence” (følelse av sammenheng), forkortet SOC. Dette er i korte trekk en grunnleggende stabil og solid base av tillit til at det vi opplever fra våre indre eller ytre omgivelser i livet er forutsigbart, forståelig og mulig å håndtere.
For at SOC skal være realistisk må vi ha tilgang på noen ressurser. Med dette mener vi for eksempel forståelse av forholdet, kunnskap om årsak og verktøy til håndtering. Alle mennesker kan i løpet av livet befinne seg i ukjente og uoversiktelige situasjoner, hvor de trenger støtte til å ta seg gjennom en negativ livshendelse. Det er helt vanlig å ha opprivende og traumatiske opplevelser i livet, og det meste skjer med de fleste av oss gjennom et helt liv. Men vi tror i lys av SOC at mange mennesker blir bedre rustet til å håndtere en vanskelig periode når følgende betingelser er tilstedet:
Man kan snakke med noen som tar seg tid til å lytte med empati og tilby støtte. Dette må være en person som har evne til å avdramatisere, normalisere og redusere opplevelse av krise. Som også vekker tillit hos personen, mobiliserer de ressursene som finnes tilgjengelig for personen og hjelper han eller henne til aksept og mest mulig livskvalitet.
Verdighet i det uverdige
En av utfordringene for mange mennesker er å miste deler av seg selv, sin funksjon, rolle i livet og selvkontroll. Det oppfattes som skambelagt å ikke ha kontroll over kroppsfunksjoner, og de fleste pasienter og brukere må grave dypt i sin sjel for å finne styrke nok til å håndtere situasjoner hvor de blir eksponert på sitt mest sårbare noensinne. I disse fasene er det kanskje godt å vite at de som skal hjelpe noen til å utføre funksjoner de ikke er i stand til å få til på egen hånd, skal se forbi det som oppfattes som utfordrerne. Man ser mennesket som skjuler seg bak sykdom og det som oppfattes som ekkelt og uverdig, for å verne om integriteten. Vi påstår at alle mennesker føler velvære av å bli tatt vare på. Det er en god følelse når hjelperen kommer med en klut og vasker en svett rygg, retter på en pute som har sklidd ned. Fyller på en mugge med isvann, bytter en bandasje som er bløt eller bytter til rent sengetøy når det trengs sårt. Sykepleiere og andre som skal hjelpe gjør dette ut fra et ønske om å gjenopprette et rent og helsefremmende miljø, verdighet for brukeren, livskvalitet og en følelse av å bli ivaretatt
Hverdagen med kreft
Mange mennesker ønsker å være selvstendig og ber ikke om hjelp når de kjemper mot kvalme og smerter, men sykepleiere forstår ditt utrykk og prøver å bekrefte ditt behov.
De fleste ønsker lindring av symptomer ved behandling, og det er viktig at sykepleiere og pårørende ser etter hvordan brukeren har det, og tolke signaler på ubehag. Det kan være et drag av alvor eller bekymring over ansiktet, en måte å sitte på som viser at du har smerter eller uro i kroppen. Sammen med legen og sykepleieren kan du og dine nærmeste snakke om de utfordringene du har i hverdagen, diskutere behandling og få gode tips om hvordan livskvaliteten kan bli bedre.
Noen med en kreftdiagnose vil ikke involvere de nærmeste i sykdom og behandling av ulike grunner, det kan være vanskelige familieforhold eller kanskje et behov for å skåne familien. Det er helt opp til enhver hvor mye man ønsker at venner og famile skal vite om ens livssituasjon og helse, og noen velger å holde tilbake informasjon fra pårørende. Det er en dynamisk linje mellom selvstendighet og behov for støtte, og i samtaler med din behandler kan du utfordre ditt syn på din rolle i familien og hvordan du kan forstå hva som har endret seg i ditt forhold til de som er nærmest deg.
Hvordan man opplever å få en kreftdiagnose er nok forskjellig fra menneske til menneske, men de aller fleste føler på et stort tap av selvfølelse og identitet. Hvem er jeg med denne sykdommen? Noen må starte på en vandring mot sitt indre for å oppdage seg selv på nytt, som en mann eller kvinne uten å definere seg på samme måte som før. Man mister kanskje håret i behandlingen, eller må leve med stomi på magen og kanskje operer bort en del av kroppen.
Som sykepleiere ser vi en tendens til at sykdom krever veldig mye energi og tid til behandling som går på bekostning av ressurser til egenomsorg. Begrepet egenomsorg kommer fra en sykepleieforsker som het Dorothea Orem, hun betraktet mennesker som aktive med et grunnleggende ønske om å ta vare på seg selv med et mål om å skape helse og velvære. Vi har ifølge Orem en iboende "tilbøyelighet" til å ville ivareta de som har behov for omsorg og hjelp i familien eller i samfunnet rundt oss. Mennesker har en moralsk standard som er basert på kulturelle verdier som mål for oppnådd egenomsorgsbehov. Vi har fysiologiske, psykiske og sjelelige nødvendige krav som skal oppnås hver dag og det blir fort problematisert dersom et individ begynner å fire på disse kravene og det oppstår personlig omsorgssvikt.
Noen ganger står dette klart for de som ser det utenfra, og personen det gjelder lukker øynene for det som virker åpenbart for alle andre. Vi tror at dette er en naturlig reaksjon på at egne ressurser ikke strekker til og brukeren må definere hva som er mest nødvendig og viktig for han eller henne. Ingen kan tvinge deg til å ta imot hjelp, og dersom man skal imøtekomme dine ønsker for å tilby bistand til det grunnleggende behovet så må man gjøre det på dine premisser. Brukerrettigheter står sterkt i helselovgivningen i Norge.
Pårørende
Hjelpere som lever tett på kreftpasienter kan ha egen behov de setter til side for å egne mer tid og krefter til å hjelpe den de har omsorg for. Det er nok vanlig å føle at de blir usynlige og definerer seg selv som mindre viktig i kampen mot sykdommen. Men behovet for å ha det trygt og mestre utfordringene er like viktig for de menn og kvinner som kjemper ved siden av den som er syk, og det er ikke egoistisk å ta vare på seg selv.
Som sykepleier synes jeg er det viktig å sette seg ned sammen med deg som pårørende å høre hva du tenker og føler rundt livssituasjonen. Hvor får du svar på bekymringene du har, tanker om fremtiden, håp og tvil som har en tendens til å veksle frem og tilbake? Det er mulig å snakke med sin fastlege også, eller å be om å få en generell samtale med sykepleier eller lege som er behandler. Noen ganger er det nok at noen lytter til en, forklarer eller beroliger bekymrede tanker som er plagsomme eller forstyrrer på dagen eller natten.
Vi tror at pårørende kan bli forsømt i informasjonssløyfen og glemt som de ressurspersonene de faktisk er, og også forventes å være. Når man mangler biter av informasjon, ikke har forståelse av situasjonen, mangler kontroll og ikke kan være med å påvirke situasjonen i positiv retning så skaper det hjelpeløshet og negativt stress som kan påvirke helse og livskvaliteten i en dårlig retning.
Tonen og de ordene vi i helsevesenet velger for å prate med deg som pårørende sender signaler om vi ser på deg som en betydningsfull ressurs eller en besværlig ekstra oppgave som krever tid og oppmerksomhet. Dessverre så vet jeg av erfaring at mange pårørende er redde for å virke krevende og unngår å be om noe i en travel hverdag. Helsepersonell har ikke tid til å gjøre mer enn det aller nødvendigste har vi inntrykk av. Selv om dette kanskje ofte stemmer så er det vanlig at sykepleiere og andre som jobber med kreftpasienter, har brukt tid på å reflektere over hvordan man ønsker å fremstå og hvilke psykososiale behov mennesker har.
Det er også mange andre grunnleggende behov, slik som mat, søvn, nærhet, å bli tatt på, stelle seg selv, klippe håret og ha sosial kontakt med andre utenfor husets fire vegger. Dette gjelder både den som er syk og pårørende, begge to har disse grunnleggende menneskelige ønskene som ikke blir tilfredsstilt. Kanskje er det fordi man tror at den andre ikke er i stand til å bruke sin tid på slike trivielle behov?
Men det kan handle om at man ikke kommuniserer om hva man trenger fra den andre? Vi tror at dersom man får hjelp til å løse hverdagsutfordringer som tapper en for energi så kan man fristille tid og lyst til å sette søkelys på livskvalitet, kjærlighet og nærhet som kan gi håp og styrke til å finne meningen igjen.
